Introduksjon

Klinisk nevropsykologi

Klinisk nevropsykologi baserer seg på kunnskap både om normal hjerneutvikling og hjernefunksjon, og om virkningen av ulike forstyrrelser, skader og sykdommer som påvirker den. Klinisk nevropsykologi er «en anvendt vitenskap som studerer betydningen av både avvikende og normal hjernefunksjon for et bredt spekter av kognitive, emosjonelle, og atferdsmessige funksjoner» (American Academy of Clinical Neuropsychology, 2007, s. 209–231). Klinisk nevropsykologi omhandler utredning av forholdet mellom hjerne og atferd, men legger også betydelig vekt på rådgivning og klinisk intervensjon. Klinisk nevropsykologisk praksis fordrer derfor spisskompetanse knyttet til hjerneorganiske forhold i kombinasjon med bred allmennpsykologisk forståelse.

Hva er en spesialist i nevropsykologi?

Nevropsykologi er en klinisk spesialitet for psykologer i Norge. En spesialist i nevropsykologi er en autorisert psykolog, oftest med fullført profesjonsstudium i psykologi. Ansvarlig godkjenningsmyndighet for autorisasjon er Helsedirektoratet (yrkeskvalifikasjonsdirektivet (2005/36/EF)). Utenlandsk utdanning eller kvalifikasjoner fra EU/EØS vurderes og godkjennes eventuelt som ekvivalent av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (fra 1. januar 2023). Kvalifikasjoner som vurderes likestilt med den norske spesialistutdanningen i nevropsykologi, må vurderes og anbefales av fagutvalget for nevropsykologi i Norsk Psykologforening.

Tittelen «Spesialist i nevropsykologi» innebærer at psykologen har fullført femårig spesialiseringsprogram i klinisk nevropsykologi med de krav til praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid som er definert i Norsk Psykologforenings spesialistreglement, med utfyllende bestemmelser for fordypningsområdet i nevropsykologi. Tittelen «nevropsykolog» benyttes i enkelte tilfeller av psykologer under spesialisering. For å unngå uklarhet rundt tittelbruk anbefales det imidlertid at ikke-spesialister benytter tittelen «psykolog» eller «psykolog under spesialisering i nevropsykologi».

Nevropsykologens rolle

God forvaltning av rollen som nevropsykolog krever at man i tillegg til spesifikk kunnskap om hjerne–atferd-sammenhenger, psykometri og fortolkning av testresultater evner å trekke veksel på den generalistkompetansen man har som psykolog. Nevropsykologer vil ofte utøve yrket i skjæringspunktet mellom en rekke tilgrensende fagområder. Dette krever at nevropsykologen kombinerer oppdatert kunnskap og beste praksis fra tilgrensende nevrofag og andre psykologiske spesialiteter og fordypningsfelt.

Nevropsykologer vil vanligvis ha utredning, behandling og oppfølging av pasienter som sine hovedoppgaver. Mens utredning av utviklingsforstyrrelser og ervervede hjerneskader pleide å utgjøre hovedandelen av våre kliniske problemstillinger, benyttes nevropsykologens kunnskap nå i økende grad også ved utredning og behandling av psykiske lidelser hos barn, unge og voksne. Mennesker med lærevansker og kognitive vansker har større risiko for å utvikle langvarige og tilbakevendende psykiske lidelser. Nevropsykologer i spesialisthelsetjenesten er derfor avgjørende for bred og helhetlig forståelse av pasientenes behandlingsbehov, tilpasning av terapiform og videre utarbeidelse av hjelpetiltak.

I takt med utvidelse av rolle og arbeidsområder bør den nevropsykologiske kompetansen synliggjøres på en måte som gjør den tilgjengelig og nyttig i samarbeid med annet helsepersonell. Å delta aktivt på flere arenaer (f.eks. konsultasjon, rådgiving av psykologer og andre faggrupper, forskning/undervisning eller adm./faglig ledelse) kan øke fagets utnyttelsesgrad og relevans. En utvidet rolleforståelse og bred rolleutøvelse med god formidling av nevropsykologisk fagkunnskap vil bidra til økt kjennskap til og anvendelse av faget, og bidra til informerte kliniske avgjørelser og kvalitetssikring av de tjenestene pasientene mottar i helsevesenet.

Hvor arbeider nevropsykologer?

Nevropsykologer utøver sitt kliniske virke innenfor alle deler av helsevesenet der utredning og/eller behandling av hjerne–atferd-relasjoner kan være relevant: i somatisk helsevesen, på nevrologiske avdelinger, i rehabiliteringsinstitusjoner, i habiliteringstjenesten, innenfor psykisk helsevern for barn, unge og voksne, i tverrfaglig spesialisert behandling, som avtalespesialister i helseregionene, i barnevern, NAV og i privat virksomhet. Ettersom vi i dette dokumentet omtaler nevropsykologers rolle som tilbyder av helsetjenester, benyttes betegnelsen «pasient».